Avskoging i brasiliansk Amazonas

Avskoging i brasiliansk Amazonas

AV ANDRÉ LIMA

Brasil er det landet i verden med mest regnskog, og topper listen av verdens mest biodiversitetsrike land. Regnskogen trues av kvegdrift, jordbruk og tømmerhogst men myndighetene iverksetter nå tiltak for å bremse avskogingen.

Omlag 60 prosent av regnskogsområdet Amazonas, eller 3,6 millioner kvadratkilo-meter, ligger innenfor Brasils grenser. Sko-gene rommer uvurderlige og ennå ukjente verdier, likevel er bare 7,2 prosent av brasiliansk Amazonas vernet. Dette tilsvarer bare to prosent av Brasils areal.
Om lag halvparten av Brasils indianere, 180 tusen mennesker, lever i Amazonas. Disse tilhører 170 ulike etniske grupper. Trolig finnes omtrent 50 grupper til, som ennå lever isolert uten kontakt med omver-denen1. Indianske territorier utgjør rundt 20 prosent av Amazonas.
Verneområder
Mer enn to millioner mennesker fra andre folkegrupper enn indianere bor i Amazonas. Det er etterkommere etter rømte slaver, folk som utvinner ressurser; tapper gummi, plukker nøtter, utvinner kokos, elvefolk, og, mer nylig, familier som driver jordbruk og som har kommet til regionen langveisfra2. Noen bor i områder hvor det er opprettet verneområder, og dette har i mange tilfeller skapt alvorlig sosial uro.
Avskoging
Kultur- og naturressursene i Amazonas er i dag under press. Jordbruksindustrien i Brasil krever store nye områder, selv om prisene på jordbruksprodukter er lave. Fra 1999 til 2001 økte dyrkningen av soya-bønner kraftig (55 prosent). Soya er det viktigste produktet i Brasils kommersielle landbruk i tillegg til kvegdrift3.
Fra august 2001 til august 2002 ble 25 500
kvadratkilometer av Amazonas avskoget, nesten like mye som i rekordåret 1995 da årlig avskoging var hele 29 059 kvadrat-kilometer. Tallet for 2003 er 24 130 kvadratkilometer og forventet å holde seg på samme nivå også for 2004. Man anslår at samlet avskoging i Amazonas fram til 2002 har vært 631 369 kvadratkilometer, eller 15,7 prosent av området som opprinnelig var dekket av tropisk skog. Delstaten Mato Grosso sto alene for 40 prosent av avskogingen i 2002. Mato Grosso er Brasils største eksportør av soyabønner og soyaprodukter3.
70 prosent av avskogingen har funnet sted i en «avskogingsbue» fra munningen av Amazonas nordøst i Brasil til delstaten Acre i vest.
Kvegdrift må bære ansvaret for 80 prosent av all avskoging. Ferske studier viser at kvegdrift er svært lønnsomt i områder nær skoggrensen, men at soyadyrkingen er i rask økning. Soyadyrkingen presser kvegdriften videre inn i nye skogområder.
Denne frammarsjen er mulig fordi na-sjonale myndigheter er helt fraværende ute i dette grenselandet, mens lokale og regionale styresmakter uten forbehold fremmer jordbruk. En stor del av områdene er offentlig eiendom som tas i bruk uten at myndighetene reagerer. Dette fører til vold og urett mot tradisjonelle befolkningsgrupper og små jordbruks-familier som dyrker jorda uten å ha eiendomsrett til den.
Soyadyrking og kvegdrift presser skog-grensen innover, men store deler av de avskogede områdene blir raskt forlatt. I følge offisielle tall dreier dette seg til nå om 156 000 kvadratkilometer, eller omtrent 25 prosent av det samlete avskogede området4. Det er også verdt å merke seg at 85 prosent av all avskoging skjer i tilknytning til veier, i et 50 kilometer bredt belte på hver side av veien5. I tillegg til tap av biodiversitet har avskogingen alvorlige konsekvenser for klima, vann og jord i området.

Kontroll med avskogingI juli 2003 inviterte regjeringen ulike offentlige instanser og frivillige organisa-sjoner til å være med å diskutere de nyeste avskogingstallene og mulige løsninger for å bremse avskogingen. Presidenten opprettet deretter en arbeidsgruppe bestående av flere departementer som skal utvikle en plan for å bekjempe avskogingen, dessverre fikk ikke frivillige organisasjoner være med her. Planen, som ble offentliggjort i mars 2004, representerer et paradigmeskifte ved at avskogingsproblemet ikke lenger bare anses som miljøverndepartementets ansvar. 13 involverte departementer skal gjennomføre 150 tiltak med et budsjett på til sammen 350 millioner Reais (omtrent 830 millioner kroner). Tiltakene omfatter blant annet kontrollsystemer, oppretting av verneområder, oppmåling av indianerreservater, investe-ringer i infrastruktur for å øke produktiviteten og bosettingen i områder som allerede er avskoget, fastsetting av grenser for jordbruksekspansjon, kompensasjons-ordninger for bevaring av skog og straffe-ordninger for å hindre ny avskoging.Planen er nyskapende og fortjener applaus og støtte. Det avgjørende nå er hvordan den gjennomføres og hva slags resultater den gir. Planen omfatter et areal på mer enn en million kvadratkilometer.
André Lima er advokat og koordinator for organisasjonen ISAs biodiversitet og skog-prosjekt.

BEVARINGSTILTAK ETTER POLITISK DRAP
Protestene etter drapet på nonnen Dorothy Stang 12. februar 2005 presset Brasils president Lula til å iverksette tiltak mot avskoging i Amazonas. I tillegg sender Lula flere tusen soldater og mer politi til konfliktområdet i delstaten Para for å få slutt på drapene som har kostet en rekke aktivister livet. Tre tiltak iverksettes: • Etableringen av Brasils nest største økologiske verneområde Terra do Meio Ecological Station (Midtlandet) på 34 000 km2. Dette innebærer et strengt vern og området skal bare kunne besøkes i forskningsøyemed. ISA har lenge arbeidet for å få på plass denne til nå manglende brikken i et sammenhengene verneområde langs østlige deler av Amazonas. • Et seks måneders forbud mot hogst og skogrydding i et 80 000 km2 stort område langs hovedveien BR-163, vest for det omtalte verneområdet. ISA og urfolksorganisasjoner har arbeidet for at den planlagte asfalteringen av BR-163 ikke skal øke presset på skogen. Jordspekulasjon, ulovlige bosettinger,
tilgrafsing av landområder, ulovlig tømmerhogst og jakt øker som oftest kraftig når veier bygges eller utbedres. • Fortgang i behandlingen av ny skoglov i Brasil. Loven vil medføre at all offentlig eid regnskog i Brasil, må reguleres til formål som vern, urfolksterritorier, jordbruk, bærekraftig hogst etc, noe ISA håper vil minske konfliktene om land.

Indianerreservater under press

AV ANDRÉ VILLAS-BÔAS

Indianerterritoriene i Amazonas har høyere biologisk mangfold og lavere avskogingstakt enn andre områder. Skal det vare, må myndighetene se naturvern, grensekontroll og behovet for økonomiske alternativer i sammenheng.
Ser man på kartet over avskoging i Ama-zonas, er det en tydelig sammenheng mellom indianerterritorier og bevaring av biodiversitet. Spesielt iøynefallende er sammenhengen i områdene som er hardest presset – nord i delstaten Mato Grosso, de sørlige delene av Pará og Acre, og vest i Rondônia. Her virker indianer-territoriene som «oaser» i skogen.
Langs elven Xingu ligger det flere indianer-territorier, og her synes to store, fremdeles grønne flekker på kartet. Det ene, i indianerterritoriene i Mato Grosso og sør i Pará, omfatter hele 140 000 kvadratkilometer. Det andre, nord for det førstnevnte, er i overkant av 50 000 kvadratkilometer. Mellom disse to ligger et område på
60 000 kvadratkilometer kalt «Midtlan-det».Her har ISA foreslått at det opprettes mindre verneområder for å binde sammen de to store indianerterritoriene. President Lula har nå godkjent dette verneområdet, som ett av tre tiltak etter drapet på Dorothy Stang (se boks).
Xingu truet
Indianerterritoriene spiller altså en viktig rolle for vern av skog i Amazonas. I følge Det nasjonale romforskningsinstituttet INPE og ISA er avskogingsraten i indianer-områdene bare 1,14 prosent, mye lavere enn for de omkringliggende områdene. Imidlertid mangler strategier for hvordan man skal ta vare på slike områder etter at de er anerkjent som indiansk land. Til forskjell fra tradisjonelle verneområder, har ikke indianerterritoriene noen buffersone rundt seg. Det fører til at bosettingene utenfor får store negative effekter både for folk og miljø inne på territoriet.
Xingu-parken er et eksempel. Da indianer-reservatet ble opprettet for å «huse» 14 ulike etniske grupper, ble kildeområdene for elvene som fører vann til Xingu ikke inkludert. Landet rundt Xingu brukes pri-mært til kvegdrift, og de siste årene har det også vært en kraftig økning i dyrking-en av soya. Erosjon blokkerer tilførsels-elvene til Xingu, og de er blitt forurenset med miljøgifter fra landbruket. Den økende avskogingen knyttet til jordbruks- og beiteaktivitetene gjør også at dyrebe-standene redes, og mulighetene for jakt og fiske i Xingu-parken er ikke lenger like gode som før.
Xingu-regionen er utpekt som et satsnings-område for soyadyrking. Dette har ført til en vanvittig vekst i jordbruksnæringen, både i regi av enkeltprodusenter og store flernasjonale selskaper som Cargil, Bunge og andre. Trolig har de flernasjonale sel-skapene et strategisk kart for ekspansjon av soyadyrking.
Det er helt nødvendig at de som bor i Xingu-parken og deres partnere klarer å påvirke politikken også for områdene som ligger utenfor reservatene.
Ikke som andre
Indianerterritoriene er ikke som andre verneområder. Strengt tatt er de ikke ver-net i det hele tatt, men avsatt til bruk for grupper som generelt forvalter naturen rundt seg på en god måte. Dette har sikret bevaring til nå, men kan endres når indi-anergruppene får nye behov, i økende grad integreres i samfunnet og samtidig er henvist til bestemte områder. Dette foregår ikke på samme måte over alt, og det er ikke én oppskrift for forvaltning som vil e for alle indianerterritoriene i dagens Brasil. Det må utvikles forvaltningsstrategier for hvert område som er med både natur og kultur på stedet. Man må finne metoder som virker fornuftige for befolkningen og derfor kan gjennomføres. I dag er det umulig for de aller fleste indianerstammene å overleve uten pengeinntekt.

Igjen kan Xingu-parken tjene som eksempel: Befolkningen vokser med 3 prosent i året og nærmer seg 4500 mennesker, uten at det er mulig å utvide området de bor i. Som en konsekvens bor stadig flere bofast i landsbyer til forskjell fra det halvnomadiske livet de levde tidligere. Dermed blir utfordringene for ressursforvaltning andre. Det finnes 14 forskjellige etniske grupper her, og dialogen om forvaltning har vært ganske kompleks. Foreløpig påvirker indianerfolkene natu-ren i Xingu i relativt liten grad, og de arbeider med nye forvaltningsperspektiver og praksiser. Det er vanskelig og innebæ-rer generasjonskonflikter. De yngre ser endringene som skjer; at ikke-fornybare ressurser blir uttømt. Men de fleste eldre, som har mest politisk makt, mener fortsatt at ressursene er uuttømmelige. Det finnes i dag kun få tiltak for å skape nye inntekstmuligheter.
Neglisjert av staten
En god, differensiert offentlig politikk er spesielt viktig i områder med ressurser av økonomisk interesse, som mineraler, verdifulle treslag eller jord som egner seg til kvegdrift eller soyadyrking. I mange tilfeller oppstår det problemer fordi staten ikke håndhever loven, men tillater ikke-bærekraftige aktiviteter med henblikk på kortsiktig profitt.
Den manglende interessen fra staten har røtter i tidligere tider. Indianerkulturene ble ofte presset inn i vår kulturs konsummønstre og sosiale organisasjon ved hjelp av gaver som kniver, speil eller glassper-ler. Staten unnviker nå å rette opp de historiske feilgrepene. Indianerne blir sårbare for rovdrift fra økonomiske interesser uten-fra. Det finnes mange eksempler: Befolk-ninger som Cinta Larga og Yanomani har lenge vært påvirket av volden knyttet til nedbyggingen av omkringliggende gruvedrift. Kayapó presses av tømmerhuggere, mens Taurepang-, Macuxi- og Wapichana-stammene står overfor kvegdrift og risdyr-king, og nå nylig Pareci-indianerne som må forholde seg til boomen i soyadyrkingen.
Temming av markedet
Tiltak for rettferdig handel er i ferd med å vokse fram som et mottiltak, men det er store utfordringer knyttet til særlig verdi-setting av produkter og å oppnå posisjo-ner i markedet. Muligheten for å lykkes er større i et partnerskap med aktører utenfra fordi markedet opererer etter prinsipper som er ukjente for mange indianerkulturer.
Den politiske strukturen i indianersamfunn er tradisjonelt ikke sentralisert, og produksjonen er ikke systematisert. Ofte koordinerer en leder felles aktiviteter, men disse er aldri obligatoriske. Det er altså et mang-lende samsvar mellom produksjonsmønstre i indianske kulturer og det industrielle sam-funnet, både når det gjelder tempo, organi-sering, regelmessighet, overholdelse av tids-frister, mengde prodt m.m. Det er også vanskelig for mange av indianerne å innse behovet for organisasjoner som kan styre de juridiske relasjonene til markedet, som kontrakter, registrering av bedrifter, bankkonto, skatt, lån o.s.v.
For å vende tilbake til Xingu: Xingu-indianerne har lykkes i å introde sin honning i markedet, i den grad at produktet til og med kommersialiseres gjennom den store supermarkedkjeden «Pão de Açúcar». Representanter fra fem etniske grupper har fått opplæring knyttet til prosessering og istrasjon av produktet. ISA bidro til formgiving og markedsføring, og i dag er etterspørselen større enn det Xingu-
indianerne klarer å prode. De produ-serer omtrent to tonn honning i året, mens etterspørselen tilsvarer seks tonn.
Indianerne har dannet en forening, ATIX, som tar seg av de kommersielle forhandlingene. ATIX kommuniserer med produ-sentene og sørger for ressurser som bokser og etiketter, samt overføring av inntekter. Det sistnevnte er den vanskeligste biten i puslespillet. Deltagerne foreslo å følge en modell som kombinerer tradi-sjonelle kriterier for fordeling av goder med kriterier som brukes av «de hvite». All infrastrukturen til honningproduksjonen eies i fellesskap, mens hver birøkters arbeid kommer enkeltindividet til gode. For øyeblikket er det to til tre birøktere i hver landsby, men målet er å øke antallet.
Overlapping og motsetninger
I dette panoramaet med mange konflikter og noen løsninger er det avgjørende med lokalt tilet forvaltning. Behovet er enda større i områder der indianer-territorier overlapper med andre typer verneområder. Biodiversitetsverdiene i slike områder må identifiseres slik at man kan forsvare strengere vern der det er nødvendig og finne ut hvilke muligheter som finnes for å kombinere vern med indiansk bosetting.
Offentlig politikk for forvaltning av indi-anerterritorier må ivareta hensynet til miljøvern, grensekontroll og behovet for økonomiske alternativer.
André Villas-Bôas er spesialist på indianerkulturer, koordinator for organi-sasjonen ISAs program for Xinguparken, og en av ISAs grunnleggere.

INDIANSKE TERRITORIER I BRASIL
Brasils opprinnelige befolkning er blitt fordrevet, forfulgt og utnyttet gjennom mer enn 500 år. Gjennom historien har det også vært enkelte som har arbeidet for å beskytte indianerne og sikre deres rett til å få leve i fred. Den første statlige beskyttelsestjenesten for indianere, SPI, ble opprettet i 1910. I tiårene før andre verdenskrig ble det opprettet flere indianske territorier. Først i 1967 kom en lov, Indianerstatuttene, som anerkjente at indianerne hadde krav på indianske territorier og statlig beskyttelse. En rekke indianske territorier ble opprettet selv under mili-tærdiktaturets dager.
Det store gjennom-bruddet kom imidler-tid med den nye Grunnloven av 1988, etter militærdiktatu-rets fall. Et eget kapit-tel om indianerne slår fast at de, som Brasils opprinnelige befolkning, har opp-rinnelsesrett til sine tradisjonelle territo-rier, noe som inne-bærer at rettigheten opphever enhver annen eiendoms- eller bruksrett som noen måtte ha skaffet seg gjennom eiendomskjøp, tildeling under kolonitiden eller lignende.
Rent juridisk tilhører de indianske territoriene staten, men indianerne har evigvarende rett til å besitte dem. De er de eneste som har rett til å bruke de naturressursene som befinner seg over bakken, i elver og innsjøer på disse territoriene. Ressursene som befinner seg under jordskorpa (olje, mineraler) tilhører staten, og under hvilke betingelser staten eventuelt kan hente opp disse er et uløst stridstema i brasiliansk politikk.
De siste tiårene har det vært en kraftig vekst i opprettelsen av indianske territorier, særlig i Amazonasområdet. Per januar 2005 finnes det 626 indianske territorier i Brasil, med et samlet flateinnhold på mer enn en million km2 (vel tre ganger Norge). Dette utgjør 12,3 prosent av Brasils territorium. Indianerne utgjør i dag bare 0,2 prosent av befolkningen, knapt 400 000 mennesker. Målt i areal ligger 98,6 prosent av territoriene i Amazonas, fordelt på 405 ulike områder. De gjenværende 221 territoriene ligger i tettere befolkede strøk sør og øst i Brasil, men er nesten uten unntak alt for små til å muliggjøre noen form for tradisjonell tilpasning. Mange gir ikke engang en åkerlapp til hver familie.
Nesten alle de indianske territoriene i Amazonas er regnskogsområder, og de dekker over 20 prosent av brasiliansk Amazonas (Amazonia Legal). Med de siste tiårenes økende kappløp om ressursene i Amazonas, har de indianske territoriene vist seg å fungere som de mest effektive barrierene mot avskoging og ødeleggelse.

Nytt fra Regnkogfondet, 2005, p.24-28